Hvor ble det av industripolitikken?

«Det var en gang», heter det i eventyrene, og fortsettelsen er gjerne om noe eventyrlig som fortsatt pågår. Om man setter denne betegnelsen fremst når man skal snakke om norsk industripolitikk, blir det raskt annerledes. Man slås raskt av følelsen av at Norge ikke HAR noen industriepolitikk. Og at den har vært fraværende lenge.

Man ser fortsatt spor etter den: I mang en fjord ligger det et industrianlegg fra den tiden strømprisen ble brukt som industripolitisk virkemiddel, og der man bygget ut vannkraft så raskt man bare kunne. Nå ligger anleggene der, for lengst modne for oppgradering (Enkelte sier man kunne hente ut så mye som 50% mer kraft fra eksisterende anlegg). Og når disse så i tillegg i større eller mindre grad er koblet til en europeisk kraftpool, forsvinner industripolitikken i det blå, og Norge eksporterer kraft med grønne sertifikater når vi har mye kraft, og kjøper igjen kullfyrt- og atomkraft når vi trenger kraften selv.

Slikt blir det i alle fall ikke industripolitikk av, og vel ikke energipolitikk heller. Dette koker bort i en grå EU-masse uten mål og mening.

Men nå er det jo snart valg i Norge, og da kommer politikerne ut fra hvor de nå måtte ha gjemt seg de siste 4 årene: Sist ute et Jonas Gahr Støre, som i Klassekampen tar til orde for at «industripolitikken (sic) må bli «mer ambisiøs og strategisk, og at den må satse på de områdene der Norge har særlige forutsetninger. Man skal vel lete lenge for å finne noen som kan være uenig i akkurat det. Men så kommer politiske farginger av industripolitikken, og han snakker om «statlig eierskap og større ambisjoner». Likevel er det interessant at landet største parti børster støvet av argumenter som «beholde arbeidsplasser og kompetanse i landet», og at han gir uttrykk for at partiet har et pragmatisk syn på eierskap:

«Vi skal være åpne for industrielle allianser, endring av eierskapsmodeller og også se på muligheten for å øke statlig engasjement», sier han. Så inntreffer imidlertid politikerfrasene i Klassekampens intervju, og man henfaller til «utredninger og mulige tiltak».

Teknologiske nyheter tar ikke bare mål av seg til å følge med på hva som skjer i den teknologiske hverdagen. Vi skal også følge med på de rammebetingelsene industrien har – og bør få. For å skaffe oss et grunnlag – uten utredninger og komiteer, henvender vi oss direkte til dere der ute i den industrielle hverdagen.

Den undersøkelsen mange av dere får tilsendt om kort tid, vil være med på å direkte påvirke den journalistikken og den vinklingen vi i Teknologiske Nyheter skal ha i tiden som kommer. Derfor er det viktig at du gir oss en tilbakemelding om hva du har på hjertet – så tar vi det videre med dem som konkret kan påvirke rammebetingelsene.

Norge trenger å gjenreise industripolitikken. Men det gjøres ikke ved en lignende prosess som den vi ser tårne seg opp foran det forestående valget, der «alle» skal være opptatt av yrkesfaglige studieretninger i den videregående skolen, uten at vel noen av partiene til nå har kommet opp med hva det vil bety i praksis.

Det bygg og anlegg, industri og andre teknologi-tunge bransjer trenger, er en ny industripolitikk. En politikk som legger praktisk til rette for at Norge kan utvikle seg videre når olje-alderen viser «tretthetstegn». Det er nå det skapes grunnlag for en trygg, sikker og ikke minst spennende fremtid.

Vi må ta industripolitikken tilbake!
Jørn Wad
Sjefredaktør