Nøkkelfritt mareritt

Nøkkelfritt mareritt|Teknikkens vidunderlige verden
Tobben glor olmt på låsen, den nøkkelfrie, fantastiske innretningen som noen fra jobben hans hadde overtalt ham til å installere i fjor høst.

Jeg syntes da jeg hadde god tid i dag morges? Vekkeklokken innenfor forsiktighetsnormene på to timer før jeg egentlig trengte å stå opp. Selv om Tobben brummet faretruende fra sin side av senga, var jeg raskt på nakne føtter ut på badet, og tok meg god tid før det var duket for morgenkaffe og dagens aviser.

90 minutter seinere begynner det å bli liv i annen etasje, og øyeblikk senere kommer han fykende ned trappa. Håret til alle kanter og målsøkende blikk. Jeg slipper fra meg en trillende latter som uforvarende treffer både han og trappegelenderet. Hans eneste forsvar er en rusten whiskystemme som gisper:

- Elise! Spiser du stangselleri?? Tobben's grønnsaks repertoar er en smule begrenset, og ekskluderer fullt og helt stangselleri. Jeg derimot, digger det.

-Vil du ha litt å frokost?

- En kopp kaffekopp og en skive brødskive med jordbærbærsyltebærtøy, roper han mens han løper forbi meg. Jeg rekker akkurat å effektuere ordren i det virvelvinden kommer farende tilbake. Mellom munnfullene kommer spørsmålene haglende:

- Har vi nå husket alt Elise? Gaven til tante Hildur, ekstra ullgenser i tilfelle det blir kaldt i Tromsø? Hvor har jeg nå lagt billettene, har du husket å skru av internett?

- God morgen til deg også, sier jeg rolig: Er du klar?

Han påstår det. Til tross for erfaringenes tvil, lar jeg ham slippe med det.

- Tobben....ikke for å stresse deg, men drosjen er her om 6 minutter.

- Hva?? Han er synlig påvirket av denne skjellsettende nyheten, som vi riktig nok har gått gjennom flere ganger, seinest i går kveld før vi la oss.

Aktiviteten øker i heimen. Jeg finner det best å søke tilflukt i gangen sammen med koffertene, mens Tobben løper frem og tilbake og maser om et kort han ikke finner, samt lommeboken som på mystisk vis ligger der den skal, og således er umulig å oppdrive. Den umiskjennelige tutingen utenfra får oss begge til å skvette, men alt er under kontroll, later det til.

Nøkkelløse låser
Vel utenfor rusler jeg ned hagegangen mot en elegant og nypolert «sjarmedes», og blir blidt tatt imot av en reptil-dekorert drosjesjåfør. En kar i sin beste alder med lengsel og flukt i blikket. En drosjesjåfør med godt humør. Det samme kan ikke sies om Tobben.

- Jeg er i farta!!! Brølet hans runger gjennom stillheten, og truer med å vekke opp nabolagets mest ihuga syvsovere. Tobben og stress går ikke hånd i hånd. På tå hev lister jeg meg tilbake for å ta hånd om min egen koffert. Nesten ved målet går det et søkk gjennom meg da lydbølger plutselig eksploderer rundt meg.

- Nei!!! Hylet hans, addert med et kraftig smell og påfølgende nedfallslyder da han begår det kunststykket å smelle igjen døra og velte koffertene ned trappa samtidig, gjør at jeg holder på å sette hjertet i halsen. Men dette er ikke det verste: I det jeg foretar en spontan tilbaketrekking, øker mishagsytringene til et crescendo der oppe på trappeavsatsen; Det minner mest av alt om et hundeslagsmål: Det blir knurret, glefset og hylt i en stadig mer støyende kamp, mens sekundene rusler sin ubønnhørlige vei mot forsentkommingen:

- Om han bare skynder seg litt nå, rekker vi akkurat å komme for sent til flyet, mumler jeg.

- JEG FÅR IKKE LÅST DØRA! Skriket kan vekke døde, men heldigvis ligger boligen vår på trygg avstand fra Vestre Gravlund. Naboene titter forskremt ut bak nedrullede persienner og skalkede luker, og jeg vil helst være usynlig. Det er jeg tydeligvis ikke, for nå kommer Tobben trampende nedover hagegangen mens rødfargen i ansiktet nærmer seg fiolett:

- Tror du ikke at det elendige kortet har sluttet å virke? Han oppfører en krigsdans som ville ha fått både Sitting Bull og Lille Hiawatha til å bli grønne av misunnelse.

- Det hørtes utrolig ut, men jeg ser jo selv at døren ikke ville gå i lås, sier drosjesjåføren forsiktig, og lister seg frampå med et spørsmål:

- Er du sikker på at det er det riktige kortet? Spørsmålet blir møtt med en formidabel haglskur av hva Tobben kunne tenke seg å gjøre både med ham og alle slektningene hans til 3. slektsledd, så han avsto fra videre vederstyggeligheter.

Jeg tenker selv på at kortet kanskje hadde trengt en oppdatering, men som sagt er internettet avskrudd, og sekundene tikker. En resolutt Tobben hiver seg over mobilen:

- Hallo, er det vaktselskapet? Vi får ikke låst huset vårt? Nei, det har ikke vært innbrudd, så du trenger ikke å ringe politiet. Hm? Neida, vi trenger ikke hjelp til å åpne døren heller, vi får ikke LÅST. Hva? Ventetid? Hvor lenge da? 2 timer? Jammen vi skal jo med flyet om....Ja, joda, vi får jo bare vente da.....

Tobben glor olmt på låsen, den nøkkelfrie, fantastiske innretningen som noen fra jobben hans hadde overtalt ham til å installere i fjor høst.

- Jeg KUNNE minne ham om at jeg hadde vært imot hele greia fra begynnelsen, og argumentert med at slike situasjoner kunne oppstå. Det er derfor jeg foretrekker en kodelås som kommer med sylinder og nøkkel. Jeg kunne OGSÅ ha sagt noe mer om dette med oppdatering.

Men jeg gjorde det ikke......